Ørret - Salmo trutta
Salmo trutta Salmo trutta Salmo trutta Salmo trutta Salmo trutta Salmo trutta Salmo trutta Salmo trutta Salmo trutta

Ørret

Salmo trutta

Ørreten er norges nasjonalferskvannsfisk og den finnes praktisk talt over hele landet. Mange har et forhold til fisken gjennom sportsfiske og det er naturlig nok mange som lurer på om det går an å ha denne fisken i akvarium. Min erfaring er at den er svært uegnet til å ha i akvarium.

Fra sommeren 2001 og vel et halvt år fremover jobbet jeg intenst med å få ørret til å trives i et 300 liters akvarium. Fiskene var bekkeørret fra Sotra. Før i tiden skilte man mellom sjøørret, insjøørret, elveørret og bekkeørret. Selv om man nå vet det er samme art er det muligens stor forskjell på dem. Jeg fanget nylig et par ørreter, trolig elveørret, i Glomma og jeg ble overrasket over hvor forskjellige de var fra de bekkeørretene jeg er vant med.

I Juni 2001 var jeg fullstendig grønn når det gjaldt akvarium, men veldig sta og bestemt på å gjøre det på min måte. Jeg satte opp 300 litern i et vindu vendt mot sør og hadde kun en luftestein fra en liten luftpumpe oppi. Tempen må ha steget til nærmere 30 i solsteiken. Oppi der hadde jeg 3 ørreter på mellom 15 og 20 centimeter. Det er vel ikke nødvendig å si hvor det bar hen. Riktignok overlevde de et par måneder. Trolig fordi jeg gjorde 100% vannbytter en gang i uken. Men de ble fort syke. Den ene ble tatt av en måse (ikke spør!). Den andre ble så syk at jeg måtte avlive den, og den tredje slapp jeg ut igjen i bekken i en så pass forkommen tilstand at det spørst om den overlevde. Så da hadde jeg lært en ting: Fisken kan bli syk. I neste forsøk brukte jeg 2 15 cm lange fisker. Denne gangen kom det ikke noe sollys inn i karet. Jeg hadde ikke planter, jord eller noe annet rask nedi. Kun grus og stein. Jeg kjøpte en sirkulasjonspumpe med filtersvamp og til luftinntaket i munnstykket koblet jeg en kraftig luftpumpe. Dermed kom det mye oksygen til vannet. Likevel kunne jeg se finneråte på fiskene allerede etter 2 uker så jeg skjønte hvor det bar hen, og slapp dem fort ut i bekken igjen.

Nå var jeg en smule desillusjonert. Men jeg gav meg ikke. Det bar mye inn og ut av dyrebutikker for rådspørring og alle jeg snakket med hadde sine teorier. Det var nitrit, GH, KH, pH, Klor, sirkulasjon, O2, CO2 osv. Felles for alle var at de var feil. Det var bakterier. Jeg fikk vite hva et UV filter er for noe. Det er en liten boks som sørger for å drepe bakterier i vannet. I tillegg gikk jeg til innkjøp av et Eheim 2226 utvendig filter. Jeg koblet UV filteret på utløpet til Eheimen. Det var blitt høst, mye regn og relativt kjølig i rommet hvor karet stod. Så bar det ut for å finne fisk igjen. Små fisk denne gangen, mellom 5 og 7 cm, altså mellom 10 og 30 ganger mindre i kroppsvekt enn de forrige. Denne gangen så alt ut til å gå bra. Vannet ble krystallklart takket være det gode filteret. Ingen finneråte, fiskene spiste og var glupske, men nå var det en ny ting som kom inn i bildet: Fiskene begynnte å slåss. Det er selvsagt fascinerende å se bekkeørret som hevder territorium i karet. Jeg har lest at dette er svært sentralt ute i naturen. Ressursene er svært små og de unge ørretene må finne seg et jaktterritorium, sulte eller bli spist. Fiskene stiller seg ofte ved siden av hverandre og forsøker å skremme hverandre. Deretter svømmer den ene mot den andre med krummet rygg, munnen på vidt gap og gjellelokkene utspilt. Når den kommer nært nok gjør den et lynkjapt utfall der den glefser den andre i siden eller river en flenge i en av finnene dens. Det tok ikke lange tiden før den største fisken i karet hadde full kontroll og jagde de andre under steinene slik at jeg nesten aldri så dem. De fikk heller ikke noe særlig mat. Etter et par uker gikk jeg lei og kastet ut den største. Det gikk et døgn med sporadiske kamper og så hadde karet en ny hersker som patruljerte frem og tilbake og sjekket at ingen våget seg inn i ”kulpen” hans. Selvsagt var det gøy å se på når han for på mat som kom drivende med strømmen, dvs som jeg slapp nedi foran utløpet til pumpen, eller for opp og vaket etter smådyr jeg kastet ned på vannflaten. Men alt i alt: En fisk per akvarium er litt lite. Den angriper nemlig fisk av andre arter også. Det merket jeg da jeg slapp en koi oppi bare for å teste. Koien ble straks angrepet selv om den var mye større. Samme gjaldt stingsild. Det som ble dråpen som fikk begeret til å flyte over for meg var da finneråten dukket opp igjen. Dette skjedde etter vel en måned. Da kunne jeg se klare svarte striper ytterst på finnen til fiskene. Da bestemte jeg meg for å avslutte prosjekt ørret og satse på andre norske ferskvannsfisker isteden.

Ørreten har en svært annerledes oppførsel en for eksempel karpefisker og abborfisker. Den leter ikke etter mat på bunnen. Den står i ro i vannet og vrikker på seg som om den står mot strømen. Dette gjør den selv om det ikke er noe strøm i vannet. Når den beveger hodet frem og tilbake slik får den stereosyn på begge øynene og kan derfor beregne avstanden til alt rundt seg. Da kan den også se størrelsen på de ulike tingene, om de beveger seg og i så fall hvilken retning de beveger seg i. Det er dette prinsippet ørreten bruker til å skaffe mat. Den angriper alle små ting som kommer flytende. Den ser ut til å ha en viss evne til å lære hva som er mat og hva som ikke er det på form og farge. Dette gjør det litt vanskelig å mate den siden det som synker til bunns stort sett er tapt. Men den er flink å ta svømmende insekter ol.

For: Prøvde kun levendefor. Meitemark og myke insektlarver fungerte bra.

Tilbake Hjem